Heidi og alle dyrene rundt henne

Ann-Magritt: Når man bor på gård og naboen ved siden av har gård, blir det langt til andre naboer. Hellet var at ungene i nabogården var på vår egen alder + -. Det var en sjeldenhet at det var besøksløst i løpet av dagen. Litt "Tuppen og Lillemor" tendenser var det, men stort sett så var vi gode venner. Når vi lekte inne i skottet på nabogården, var det ofte lek som mor, far og barn. Heidi, Inghild og Odd-Ivar måtte nesten alltid være barn. Det var kjedelig det. De som var barn var skikkelige statister. Det var ikke mye som var lov... Når vi var innendørs, var det ofte hos Ellerine og Oddmund. Ellerine var utrolig snill med oss. Det hendte vel også at det var greit for enkelte "Emil-er" å gjemme seg bak skjørtene hennes:- ) Vi rallet ikke så mye til andre naboer. Unntaket må være da vi hadde produksjonsverksted på buret vårt. Det ble laget "smykker" av farget sprengningstreng. Kunstverkene tok vi med oss til de eldre naboene og solgte. Butikken gikk bra. Vi følte oss rike, og det bar nok strake veien kilometerne bort til butikken. Man delte alt. Ikke minst tyggegummi. Selv en gammel og veltygd tyggegummi kunne deles... Når vi var hos oss, var det mye cowboy og indianer i skogen. Arne og Einar skulle nesten alltid være cowboyer. De hadde jo tidvis hatter, men ikke minst lekepistoler og løskrutt. Vi andre var indianere. Det kunne være ålreit det også. Pappa hjalp oss med å lage pil og bue, men det var ikke lett å treffe andre med pil uansett hvor mye man siktet. Når man lekte med oppdiktet navn, så var navnene preget av at man bare hadde NRK. Som for eksempel at man ville hete McCloud. Elvis og Abba var også greit å leke etter. Gikk man på skøyter så var det Stenshjemmet. På vinteren kunne vi stå opp kl 06.00 bare for å stå på ski ned Ørnefjellet før vi skulle på skola. Det gikk for seg... Heidis allias "Smettanina" som tidligere er omtalt, var innom nabogården og hentet meslinger. Mamma har alltid sagt at det var sjeldent stilt på loftet en del dager etter det. Lillesøster ble litt upopulær hos storesøster Liv-Toril som også fikk meslinger da vi andre var friske...

Inghild, Heidi, jeg, Odd-Ivar og Einar i nabogården klar for 17. mai feiring på Gladstad

Heidi, Siv og jeg. Rett bak Mammas blå Svithun sykkel. Bak til venstre Arnes Apache sykkel og en rød Vello sykkel

Ann-Magritt: I vår familie har det alltid blitt gjort mye håndarbeid. Heidi har også mange håndarbeidsprosjekter - samtidig... Det startet med luestrikking. Sånne luer i rettstrikk og med rullekant. De var moderne og lette å lage. Skaperen (les Heidi) av disse luene laget dem ikke lengre enn de måtte være, så når kanten hadde rullet seg oppover, ble enkelte av de som små "paveluer". I årenes løp har hun først og fremst blitt litt mer avansert i strikkinga, men det har også blitt mye annet som hun har holdt på med. Perlebrodering hadde sin glansperiode. Det er nok fortsatt mye perler i huset... Så var det lyslaging. Mamma likte ikke dette griseriet, så hun er nok noe av årsaken til at det er mye stearin og gele på lager. Ja, det er mye som er på lager. Ikke minst kassevis med sånn vindusdekormaling. Det oppdaget Liv-Toril og jeg for noen år siden da vi begge hadde vært litt "uheldig" da vi var på besøk. Det lå noen ferdig dekorerte prosjekter både her og der på tørk. Begge hadde stukket fingeren i hver sin figur da vi gikk forbi på ulike tidspunkt. Vi fikk svar på vår nysgjerrighet: de var ikke tørre... Liv-Toril hadde gjort det først uten å si noe. Da jeg plutselig var på let etter sånn dekorfarge lo hun godt. Gjett om vi fant dekorfarge. Sinnsykt mye. Ja, det er mange måter å oppdage ting på. Hos Heidi kan man alltid finne noe "nytt". Garnnøster som er hinsides dyre får et hjem hos henne selv om de bor i poser. Lysten og planene er større enn hva hun i realtiteten rekker. Heidi sier heller ikke nei til håpløse forespørsler. Krevende strikking i siste liten før jul for eksempel. Kanskje har forespørselen kommet på et passe tidspunkt for Heidi har god tid til det er dårlig tid hun. Mamma, men også jeg har endt opp med monteringsjobber til man er grå i ansiktet på natta lillejulaften. Man finner alltid noen påbegynte sokker og votter som på sikt skal toves både her og der. Heidi er også svak for figurer. Strikk et troll. Strikk en bamse. Strikk Ludvig osv. Tror hun har begynt på alt som er, men hvor mange som har blitt helt ferdige er jeg derimot usikker på. Kanskje hun har gitt dem bort:- ) Ja, hos Heidi kan man definitivt finne mye "rart".

Liv-Toril: Heidi var veldig sosial. Ulempen med stor utfartstrang og sosialt samvær ble at Heidi var den første i søskenflokken som ble syk hvis det var noen smittsomme sykdommer. Hun lot seg ikke stoppe av rykter eller advarsler. Det gjorde henne ikke så populær. Hun hadde en egen hosteteknikk, der vi nesten så basseluskene kom ut i speedfart. Heidi fikk tilnavnet "Smettanina". (Navnet Smettanina var vi inspirert av fra en veldig god russisk kvinnelig skiløper på de tider som het Raisa Smetanina.)

Sogny og Heidi.

Ann-Magritt: Å gå på kino var stas. Dette med aldersgrenser var ikke til å kimse av. Både øvrige kinogjengere og billettør visste temmelig nøyaktig hvor gammel du var... Kinoen var på Folkets hus og det var skikkelig harde stoler. Uansett hvor fantastisk filmen man så var, så var det nesten en lettelse når den var ferdig og man fikk reist seg...
Heidis favorittfilmer var filmer hvor dyr var involvert. De gikk mest på tv de i form av Silkesvarten, Skippy, Lassie og lignende. Filmene som derimot gikk på kino, var selvfølgelig datidas nyheter (noe forsinket i forhold til større steder), men man var ikke så kresen på hva man likte eller ikke likte. Dessuten var det nesten like viktig å se/få oversikt på hvem andre som var på kino denne søndagen... Kanskje burde man sortert litt mer. Jeg husker da tårepersen og Oscarvinneren "Tid for ømhet"  kom i 1983. Med skuespillere som Shirley MacLaine og Jack Nicholson, var det selvføgelig en fullsatt kinosal på Vega. Heidi og Anne Marit hadde også rotet seg inn igjennom dørene og satt på bakerste rad. Når andre satt og småsnufset for seg selv, satt de to venninnene ved latterkramper bak. Folk hysjet, men det resulterte bare i enda større utbrudd. Som jeg skjemtes. Da filmen var ferdig og vi kom utenfor og møtes ved bilen til Pappa, ble det kjeft. Først fra meg, og deretter litt fra Pappa om kinooppførsel. Tror ikke det hjalp så stort, og det er ikke usannsynlig at andre husker de to "fnisebertene" den dag i dag.