Sommergjest

Mira fra Sømna var på besøk i 2 uker da resten av familien var på ferie. Damen var litt beskjeden av seg de første dagene. Satt bare med tunga litt ut av munnen når hun betraktet sine nye omgivelser og nye mennesker, og var ellers ganske så rolig av seg. Det gikk fint i hundegården sammen med de andre firbeinte. Biara var utvilsomt sjefen, så da ble det liten diskusjon. Da hun ble litt bedre kjent med vertsfamilien, viste Mira seg å være en selskapelig hund som likte kos.

En liten overraskelse

Ifjor sommer kom det to kopplam til gården som heter Ulla og Ullrik. På onsdag fikk de en søt liten sønn. Lammet heter Ulldotten og er her 4 dager gammel og på sin første tur ut i sola.




 

Jubilanten mimres - Evig ung

Liv-Toril og Ann-Magritt: Heidi er evig ung. Hun er så hipp og kul liksom. Sånn skumparty og "moderne" musikk... Ja, litt harry kan hun også være. Rare duftefigurer i bilen har vært ei greie...  Det må være et minstemann syndrom. Heidi gjør absolutt ting på sin egen måte, selv om det ikke alltid høster bifall. Bror Arne har ei standardfrase som begynner med "Ho Heidi ho..." Ja, vi har ledd og viftet med øyenbryn vi andre i familien også innimellom. Ønsker den unge 40-åringen lykke til med bursdagsfeiringen!

Jubilanten mimres - Ungene i nabogården

Ann-Magritt: Når man bor på gård og naboen ved siden av har gård, blir det langt til andre naboer. Hellet var at ungene i nabogården var på vår egen alder + -. Det var en sjeldenhet at det var besøksløst i løpet av dagen. Litt "Tuppen og Lillemor" tendenser var det, men stort sett så var vi gode venner. Når vi lekte inne i skottet på nabogården, var det ofte lek som mor, far og barn. Heidi, Inghild og Odd-Ivar måtte nesten alltid være barn. Det var kjedelig det. De som var barn var skikkelige statister. Det var ikke mye som var lov... Når vi var innendørs, var det ofte hos Ellerine og Oddmund. Ellerine var utrolig snill med oss. Det hendte vel også at det var greit for enkelte "Emil-er" å gjemme seg bak skjørtene hennes:- ) Vi rallet ikke så mye til andre naboer. Unntaket må være da vi hadde produksjonsverksted på buret vårt. Det ble laget "smykker" av farget sprengningstreng. Kunstverkene tok vi med oss til de eldre naboene og solgte. Butikken gikk bra. Vi følte oss rike, og det bar nok strake veien kilometerne bort til butikken. Man delte alt. Ikke minst tyggegummi. Selv en gammel og veltygd tyggegummi kunne deles... Når vi var hos oss, var det mye cowboy og indianer i skogen. Arne og Einar skulle nesten alltid være cowboyer. De hadde jo tidvis hatter, men ikke minst lekepistoler og løskrutt. Vi andre var indianere. Det kunne være ålreit det også. Pappa hjalp oss med å lage pil og bue, men det var ikke lett å treffe andre med pil uansett hvor mye man siktet. Når man lekte med oppdiktet navn, så var navnene preget av at man bare hadde NRK. Som for eksempel at man ville hete McCloud. Elvis og Abba var også greit å leke etter. Gikk man på skøyter så var det Stenshjemmet. På vinteren kunne vi stå opp kl 06.00 bare for å stå på ski ned Ørnefjellet før vi skulle på skola. Det gikk for seg... Heidis allias "Smettanina" som tidligere er omtalt, var innom nabogården og hentet meslinger. Mamma har alltid sagt at det var sjeldent stilt på loftet en del dager etter det. Lillesøster ble litt upopulær hos storesøster Liv-Toril som også fikk meslinger da vi andre var friske...

Inghild, Heidi, jeg, Odd-Ivar og Einar i nabogården klar for 17. mai feiring på Gladstad


Jubilanten mimres - Sykling

Ann-Magritt: Hjul har en unik tiltrekningskraft på barn, og sykkel har en særstilling. Det var ikke noe unntak på Færseth. Mammas blå Svithun sykkel levde et tøft liv. Mamma lærte å sykle på den, og deretter vi barna. Luksus som barnesykkel med støttehjul var det ikke å finne på gården vår. Det var nå uansett tøffere å sykle på en voksensykkel da. Bare man fikk plassert beina på trøene, så fikk man alltids løftet hendene så høyt at man nådde opp til styret. Det tok mange år før man nådde opp til sykkelsetet, men det gjorde liksom ingenting det. Den største faren var å gli på trøene, for da slo man seg skikkelig. Jeg husker godt den dagen Heidi og jeg kom hjem fra skolen og det stod to nye røde Vello sykler utenfor huset. Vi tittet på hverandre og lurte fælt på om de kanskje var til oss. Mamma og Pappa sa ikke noe før vi forsiktig lurte på hvem sine sykler dette var. Gleden var stor og i jubelrus syklet vi til Gladstad. Det ble en uforglemmelig tur. Det var nok ingen av oss som var verdensmester, men Heidi var litt mer nybegynner enn meg. Da vi skulle svinge av til venninna mi Tone for å vise frem de nye fine syklene, klarte ikke Heidi svingen og endte rett i grøfta. Tilskuerne var noen av de tøffe gutta som var 5-6 år eldre enn oss. En skikkelig katastrofe. Og som de lo! Det var så ille at jeg kom med en morsk forsvarstale til lillesøster: "Bare så dere vet det, så er hun mye flinkere til å sykle i grøfta enn dere altså!". Ja, jeg vet nå ikke akkurat om de lo mindre etter den uttalelsen... Vi syklet året rundt, og dette med at man holdt på/eller syklet litt i hverandre var liksom en del av dette med å sykle. Heidi påsto at det var min skyld, mens jeg holdt fast på at det var hennes skyld. Antageligvis blir vi ikke enig om dette i dag heller.


Heidi, Siv og jeg. Rett bak Mammas blå Svithun sykkel. Bak til venstre Arnes Apache sykkel og en rød Vello sykkel


Jubilanten mimres - barfot

Liv-Toril: Uansett årstid så var det ofte å se noen bare tær i huset. Pappa og Heidi hadde varme føtter som trengte avkjøling. Ellers er jubilanten fortsatt å finne i samme posisjon i stua, og helst liggende.

Nyttårsaften på Færseth (tulipanene er på hell). Sjokoladekake og melk på oss barna. Ikke noe overdådig med en nisse i lampa, og en pute i sofaen. Vi var på 70-tallet i den brune perioden.

Jubilanten mimres - Håndarbeidsprosjekter

Ann-Magritt: I vår familie har det alltid blitt gjort mye håndarbeid. Heidi har også mange håndarbeidsprosjekter - samtidig... Det startet med luestrikking. Sånne luer i rettstrikk og med rullekant. De var moderne og lette å lage. Skaperen (les Heidi) av disse luene laget dem ikke lengre enn de måtte være, så når kanten hadde rullet seg oppover, ble enkelte av de som små "paveluer". I årenes løp har hun først og fremst blitt litt mer avansert i strikkinga, men det har også blitt mye annet som hun har holdt på med. Perlebrodering hadde sin glansperiode. Det er nok fortsatt mye perler i huset... Så var det lyslaging. Mamma likte ikke dette griseriet, så hun er nok noe av årsaken til at det er mye stearin og gele på lager. Ja, det er mye som er på lager. Ikke minst kassevis med sånn vindusdekormaling. Det oppdaget Liv-Toril og jeg for noen år siden da vi begge hadde vært litt "uheldig" da vi var på besøk. Det lå noen ferdig dekorerte prosjekter både her og der på tørk. Begge hadde stukket fingeren i hver sin figur da vi gikk forbi på ulike tidspunkt. Vi fikk svar på vår nysgjerrighet: de var ikke tørre... Liv-Toril hadde gjort det først uten å si noe. Da jeg plutselig var på let etter sånn dekorfarge lo hun godt. Gjett om vi fant dekorfarge. Sinnsykt mye. Ja, det er mange måter å oppdage ting på. Hos Heidi kan man alltid finne noe "nytt". Garnnøster som er hinsides dyre får et hjem hos henne selv om de bor i poser. Lysten og planene er større enn hva hun i realtiteten rekker. Heidi sier heller ikke nei til håpløse forespørsler. Krevende strikking i siste liten før jul for eksempel. Kanskje har forespørselen kommet på et passe tidspunkt for Heidi har god tid til det er dårlig tid hun. Mamma, men også jeg har endt opp med monteringsjobber til man er grå i ansiktet på natta lillejulaften. Man finner alltid noen påbegynte sokker og votter som på sikt skal toves både her og der. Heidi er også svak for figurer. Strikk et troll. Strikk en bamse. Strikk Ludvig osv. Tror hun har begynt på alt som er, men hvor mange som har blitt helt ferdige er jeg derimot usikker på. Kanskje hun har gitt dem bort:- ) Ja, hos Heidi kan man definitivt finne mye "rart".


Jubilanten mimres - julegaver

Liv-Toril: som julekvelden på kjerringa... Heidi har et hav av tid som raskt blir borte i løpet av desember. Når vi kommer til julaften, er det en hektisk aktivitet med å få gaver inn i papir. Ja, til og med noen kommer inn under treet upakket og ikke helt ferdige. Heidi er raus med gavene, og vi har mange ganger blitt overveldet av givergleden.

Jubilanten mimres - Smettanina

Liv-Toril: Heidi var veldig sosial. Ulempen med stor utfartstrang og sosialt samvær ble at Heidi var den første i søskenflokken som ble syk hvis det var noen smittsomme sykdommer. Hun lot seg ikke stoppe av rykter eller advarsler. Det gjorde henne ikke så populær. Hun hadde en egen hosteteknikk, der vi nesten så basseluskene kom ut i speedfart. Heidi fikk tilnavnet "Smettanina". (Navnet Smettanina var vi inspirert av fra en veldig god russisk kvinnelig skiløper på de tider som het Raisa Smetanina.)

Sogny og Heidi.


Jubilanten mimres - Grønn Jesus

Liv-Toril: Å være storesøster til tre mindre jevngamle søsken var på mange måter et intenst mammaliv. De var mitt ansvar mange  timer i døgnet. Både i fjøstidene, og det var ikke snakk om å få lov til å leke inne på dagtid. Da måtte vi ut. Jeg var hærfører for mange av aktivitetene. Etter hvert var jeg førstemann som begynte på skolen, og dette var spennende for mine søsken. Jeg hadde et skolefag som het Kristendomskunnskap.  Av lærer Borghild skrev vi av setninger, og deretter skulle vi tegne. Husker ennå 1, side i boken der jeg hadde skrevet  "Gud er god". Jeg hadde tegnet et hjerte, og pyntet i massevis med farger. Etter hvert som skoleåret gikk, ble det mange tegninger og setninger, og boka fyltes.En dag hadde Gitte og Heidi vært i skoleveska mi, og tatt boken. De hadde brukt "fettkritt" som ga en seig og heldekkende farge. Alle fjesene i boka var blitt fargelagt, og blant annet Jesus var grønn i ansiktet. De var ikke så nøye på å være innenfor strekene heller, og haddde gode marginer på alle kanter. Ikke bare ansiktene var fargelagt. Det var gjort en grundig jobb hele boka. Mitt første skoleår føltes som falt i grus etter at min kristendomsbok hadde blitt brukt som malebok, og mindre søsken føltes bare som en pest og plage.

Jubilanten mimres - Bading

Ann-Magritt: Helt fra vi alle var små, var dette med å bade ei stor greie. Elva hadde stor tiltrekningskraft på oss. Liv-Toril som var eldst måtte passe på oss frem til vi lærte å svømme selv. Da var det vassing og fanging av tinnaure det gikk mest i. Å fange tinnaur i blanke hermetikkbokser var det beste. Da kunne vi se "fangsten" vår og kanskje ha dem i ei spann til vi var ferdige med leken. Da vi begynte på skola og lærte å svømme, foregikk det nok litt aktiviteter som Mamma og Pappa helt sikkert ikke ønsket å vite noe om. Arne, Heidi og jeg hadde liksom en pakt med naboguttene om å starte badesesongen senest 1. mai. Det var kaldt. Elva var stor og det hendte det var isflak i den også. Arne hadde flåte med syrekanner under, mens Einar og senere Odd-Ivar lagde diverse stupetårn. Heidi var ganske så vill på å bade. Også i sjøen. Et år fikk hun lungebetennelse av denne badingen sin og badeforbud, men hvor mange ganger badeforbudet ble brutt aner selv ikke jeg... Heidi ble selvfølgelig veldig flink til å svømme og gjorde det bra i svømmekonkurranser:- )

Heidi, Sasha og Elisabeth i Færsetelva

Jubilanten mimres - Arving av klær

Ann-Magritt: Når man var mange søsken, så ble det litt arving av klær. Særlig finklær. Arne som eneste gutt og Liv-Toril som var den eldste av oss, fikk nok ikke den samme erfaring med dette som Heidi og jeg som var nummer tre og fire. Å arve klær var stort sett fint det. Vi gledet oss faktisk flere ganger til vi var så store at vi kunne bruke Liv-Torils avlagte klær. De var jo så fine eller tøffe jo. Dette gjaldt også sko. Jeg arvet selvfølgelig først da jeg var størst på alle måter. Heidi stod i kø etter meg såfremt klærne ikke var utslitt. Jeg husker spesielt en rosa kjole som var fantastisk fin. Den var litt prinsesseaktig med et tynt lag utenpå skjørtet som var med en flott blomsterbord eller lignende. Tror jeg var rundt 4-5 år da Mamma erklærte at den var for liten for meg. Jeg protesterte, men Heidi arvet den allikevel. Det var ingen glad "giver" som så sin lillesøster i den fine kjolen...

Pyntet til jul. Arne i matrosdress, jeg i den rosa favorittkjolen, Heidi i søt blå kjole og Liv-Toril i en rødoransje kjole med en sølvborde øverst som Heidi og jeg synes var så fin.


1976. Heidis bunad var forholdsvis kort. Min lange bunad har også krøpet et stykke oppover leggen. Heidi arvet den året etter.

Jubilanten mimres - Å dele rom

Ann-Magritt: Heidi og jeg delte vel rom fra vi var 0 - 12 år eller noe slikt tror jeg. Det var ikke bare bare det. Vi var jo temmelig forskjellig da. Noen stikkord:
- Heidi likte å være lenge oppe om kvelden, mens jeg var kveldstrøtt
- Heidi elsket å ha fnisete venninner på overnatting, mens jeg var kveldstrøtt
- Heidi var ekstremt rotete, mens jeg var mer ryddig av meg
Det ble litt konflikter innimellom. Både lugging, biting og skriking. Mamma og Pappa brukte å si at de ikke kunne forstå at vi ikke var bedre venner når vi var så jevnaldrende. Det er nå ikke så greit å skulle dele kommode, dele skap, rydde rom, dele på venninnebesøk mv når man faktisk er litt forskjellig. Heidi husker nok best da jeg hadde laget en krittstrek på dør til dør teppet. Den delte rommet vårt temmelig nøyaktig i to. Ganske rettferdig var den også. Regelen var som følgende: hvis hun hoppet på min side av streken, så risikerte hun bank. Problemet til Heidi var at min del av rommet var nærmest døra. Ergo så måtte hun ta springfart med skru for å hoppe over til sin del av streken. Risikoen for å havne på feil side av streken var stor... Noen ganger så jeg imellom fingrene på et lite overtråkk, men var vi uvenner så kunne trusselen om sanksjoner bli gjennomført. Når vi var gode venner, hendte det at vi delte seng også selv om den andre hadde senga si 2 m bortenfor. Da lå vi som regel jevnføttes. Den som var på besøk i den andres seng, lå da i den andres bakende av senga.

På mi side av rommet. Heidi og jeg hadde akkurat fått nye STORE dukker som sa "Ma-ma". Arne var på besøk også. Legg merke til at bildene er særdeles høyt plassert på veggen. Ikket tilfeldig: det foregikk turnøvelser i sengene som blant annet innebar at man stod på hodet med beina oppetter veggen.

Jubilanten mimres - Favorittdukkene

Ann-Magritt: Jula da Heidi var 4 år og jeg var 5, fikk vi en fantastisk julegave som utrolig nok ikke har blitt slitt ut. Vi fikk Tjorven dukker. Mamma hadde strikket og sydd klær til dem, mens Pappa hadde snekret senger. Det ble mye utstyr etter hvert. De hadde side kjoler, bukesedresser, strikkejakker, gensere, boblejakker og mye annet i akkurat samme stoff som vi hadde i egne klær... Øredobber fikk de også. Det var helt perfekt å bruke knappenåler med fargede kuler på tuppen. Vi sparte også til dukkevogner. Da disse kom i hus, ble det mange turer på dem både inne og ute. De fikk også mat i våre små dukkekjeler og dukkekopper. Maten bestod som oftest av brekte spaghetti og flatbrød. Det hendte også at den ble varmet opp på vedkomfyren. Vi var temmelig tidlig oppe om morgenen, kanskje før fjøstid også. Da satt vi på stua og spilte plater og byttet klær på dukkene. Klærne skulle selvfølgelig stemme med aktivitetene vi hadde bestemt oss for å leke. Å spille Abba-plater og leke at dukkene våre var Agneta og Annifrid var litt kjedelig for meg. Dukka mi hadde svart hår, mens Heidi hadde ei som var lyshåret. Det var ikke mange sanger mi dukke kunne synge... Det jeg synes er rart den dag i dag, er at verken Heidi eller jeg ga dukkene egne navn. De het liksom bare "Tjorven" eller "Karidukka" begge to uten at det var navnet deres.

Jubilanten mimres - Kino

Ann-Magritt: Å gå på kino var stas. Dette med aldersgrenser var ikke til å kimse av. Både øvrige kinogjengere og billettør visste temmelig nøyaktig hvor gammel du var... Kinoen var på Folkets hus og det var skikkelig harde stoler. Uansett hvor fantastisk filmen man så var, så var det nesten en lettelse når den var ferdig og man fikk reist seg...
Heidis favorittfilmer var filmer hvor dyr var involvert. De gikk mest på tv de i form av Silkesvarten, Skippy, Lassie og lignende. Filmene som derimot gikk på kino, var selvfølgelig datidas nyheter (noe forsinket i forhold til større steder), men man var ikke så kresen på hva man likte eller ikke likte. Dessuten var det nesten like viktig å se/få oversikt på hvem andre som var på kino denne søndagen... Kanskje burde man sortert litt mer. Jeg husker da tårepersen og Oscarvinneren "Tid for ømhet"  kom i 1983. Med skuespillere som Shirley MacLaine og Jack Nicholson, var det selvføgelig en fullsatt kinosal på Vega. Heidi og Anne Marit hadde også rotet seg inn igjennom dørene og satt på bakerste rad. Når andre satt og småsnufset for seg selv, satt de to venninnene ved latterkramper bak. Folk hysjet, men det resulterte bare i enda større utbrudd. Som jeg skjemtes. Da filmen var ferdig og vi kom utenfor og møtes ved bilen til Pappa, ble det kjeft. Først fra meg, og deretter litt fra Pappa om kinooppførsel. Tror ikke det hjalp så stort, og det er ikke usannsynlig at andre husker de to "fnisebertene" den dag i dag.


Om meg

Mitt profilbilde

Nick: Heidi

Fra: Vega

Kjønn: Jente

Født: 1970

Mer...