Diverse

Jubilanten mimres - Evig ung

Liv-Toril og Ann-Magritt: Heidi er evig ung. Hun er så hipp og kul liksom. Sånn skumparty og "moderne" musikk... Ja, litt harry kan hun også være. Rare duftefigurer i bilen har vært ei greie...  Det må være et minstemann syndrom. Heidi gjør absolutt ting på sin egen måte, selv om det ikke alltid høster bifall. Bror Arne har ei standardfrase som begynner med "Ho Heidi ho..." Ja, vi har ledd og viftet med øyenbryn vi andre i familien også innimellom. Ønsker den unge 40-åringen lykke til med bursdagsfeiringen!

Jubilanten mimres - Ungene i nabogården

Ann-Magritt: Når man bor på gård og naboen ved siden av har gård, blir det langt til andre naboer. Hellet var at ungene i nabogården var på vår egen alder + -. Det var en sjeldenhet at det var besøksløst i løpet av dagen. Litt "Tuppen og Lillemor" tendenser var det, men stort sett så var vi gode venner. Når vi lekte inne i skottet på nabogården, var det ofte lek som mor, far og barn. Heidi, Inghild og Odd-Ivar måtte nesten alltid være barn. Det var kjedelig det. De som var barn var skikkelige statister. Det var ikke mye som var lov... Når vi var innendørs, var det ofte hos Ellerine og Oddmund. Ellerine var utrolig snill med oss. Det hendte vel også at det var greit for enkelte "Emil-er" å gjemme seg bak skjørtene hennes:- ) Vi rallet ikke så mye til andre naboer. Unntaket må være da vi hadde produksjonsverksted på buret vårt. Det ble laget "smykker" av farget sprengningstreng. Kunstverkene tok vi med oss til de eldre naboene og solgte. Butikken gikk bra. Vi følte oss rike, og det bar nok strake veien kilometerne bort til butikken. Man delte alt. Ikke minst tyggegummi. Selv en gammel og veltygd tyggegummi kunne deles... Når vi var hos oss, var det mye cowboy og indianer i skogen. Arne og Einar skulle nesten alltid være cowboyer. De hadde jo tidvis hatter, men ikke minst lekepistoler og løskrutt. Vi andre var indianere. Det kunne være ålreit det også. Pappa hjalp oss med å lage pil og bue, men det var ikke lett å treffe andre med pil uansett hvor mye man siktet. Når man lekte med oppdiktet navn, så var navnene preget av at man bare hadde NRK. Som for eksempel at man ville hete McCloud. Elvis og Abba var også greit å leke etter. Gikk man på skøyter så var det Stenshjemmet. På vinteren kunne vi stå opp kl 06.00 bare for å stå på ski ned Ørnefjellet før vi skulle på skola. Det gikk for seg... Heidis allias "Smettanina" som tidligere er omtalt, var innom nabogården og hentet meslinger. Mamma har alltid sagt at det var sjeldent stilt på loftet en del dager etter det. Lillesøster ble litt upopulær hos storesøster Liv-Toril som også fikk meslinger da vi andre var friske...

Inghild, Heidi, jeg, Odd-Ivar og Einar i nabogården klar for 17. mai feiring på Gladstad

Jubilanten mimres - Sykling

Ann-Magritt: Hjul har en unik tiltrekningskraft på barn, og sykkel har en særstilling. Det var ikke noe unntak på Færseth. Mammas blå Svithun sykkel levde et tøft liv. Mamma lærte å sykle på den, og deretter vi barna. Luksus som barnesykkel med støttehjul var det ikke å finne på gården vår. Det var nå uansett tøffere å sykle på en voksensykkel da. Bare man fikk plassert beina på trøene, så fikk man alltids løftet hendene så høyt at man nådde opp til styret. Det tok mange år før man nådde opp til sykkelsetet, men det gjorde liksom ingenting det. Den største faren var å gli på trøene, for da slo man seg skikkelig. Jeg husker godt den dagen Heidi og jeg kom hjem fra skolen og det stod to nye røde Vello sykler utenfor huset. Vi tittet på hverandre og lurte fælt på om de kanskje var til oss. Mamma og Pappa sa ikke noe før vi forsiktig lurte på hvem sine sykler dette var. Gleden var stor og i jubelrus syklet vi til Gladstad. Det ble en uforglemmelig tur. Det var nok ingen av oss som var verdensmester, men Heidi var litt mer nybegynner enn meg. Da vi skulle svinge av til venninna mi Tone for å vise frem de nye fine syklene, klarte ikke Heidi svingen og endte rett i grøfta. Tilskuerne var noen av de tøffe gutta som var 5-6 år eldre enn oss. En skikkelig katastrofe. Og som de lo! Det var så ille at jeg kom med en morsk forsvarstale til lillesøster: "Bare så dere vet det, så er hun mye flinkere til å sykle i grøfta enn dere altså!". Ja, jeg vet nå ikke akkurat om de lo mindre etter den uttalelsen... Vi syklet året rundt, og dette med at man holdt på/eller syklet litt i hverandre var liksom en del av dette med å sykle. Heidi påsto at det var min skyld, mens jeg holdt fast på at det var hennes skyld. Antageligvis blir vi ikke enig om dette i dag heller.


Heidi, Siv og jeg. Rett bak Mammas blå Svithun sykkel. Bak til venstre Arnes Apache sykkel og en rød Vello sykkel

Jubilanten mimres - barfot

Liv-Toril: Uansett årstid så var det ofte å se noen bare tær i huset. Pappa og Heidi hadde varme føtter som trengte avkjøling. Ellers er jubilanten fortsatt å finne i samme posisjon i stua, og helst liggende.

Nyttårsaften på Færseth (tulipanene er på hell). Sjokoladekake og melk på oss barna. Ikke noe overdådig med en nisse i lampa, og en pute i sofaen. Vi var på 70-tallet i den brune perioden.

Jubilanten mimres - Håndarbeidsprosjekter

Ann-Magritt: I vår familie har det alltid blitt gjort mye håndarbeid. Heidi har også mange håndarbeidsprosjekter - samtidig... Det startet med luestrikking. Sånne luer i rettstrikk og med rullekant. De var moderne og lette å lage. Skaperen (les Heidi) av disse luene laget dem ikke lengre enn de måtte være, så når kanten hadde rullet seg oppover, ble enkelte av de som små "paveluer". I årenes løp har hun først og fremst blitt litt mer avansert i strikkinga, men det har også blitt mye annet som hun har holdt på med. Perlebrodering hadde sin glansperiode. Det er nok fortsatt mye perler i huset... Så var det lyslaging. Mamma likte ikke dette griseriet, så hun er nok noe av årsaken til at det er mye stearin og gele på lager. Ja, det er mye som er på lager. Ikke minst kassevis med sånn vindusdekormaling. Det oppdaget Liv-Toril og jeg for noen år siden da vi begge hadde vært litt "uheldig" da vi var på besøk. Det lå noen ferdig dekorerte prosjekter både her og der på tørk. Begge hadde stukket fingeren i hver sin figur da vi gikk forbi på ulike tidspunkt. Vi fikk svar på vår nysgjerrighet: de var ikke tørre... Liv-Toril hadde gjort det først uten å si noe. Da jeg plutselig var på let etter sånn dekorfarge lo hun godt. Gjett om vi fant dekorfarge. Sinnsykt mye. Ja, det er mange måter å oppdage ting på. Hos Heidi kan man alltid finne noe "nytt". Garnnøster som er hinsides dyre får et hjem hos henne selv om de bor i poser. Lysten og planene er større enn hva hun i realtiteten rekker. Heidi sier heller ikke nei til håpløse forespørsler. Krevende strikking i siste liten før jul for eksempel. Kanskje har forespørselen kommet på et passe tidspunkt for Heidi har god tid til det er dårlig tid hun. Mamma, men også jeg har endt opp med monteringsjobber til man er grå i ansiktet på natta lillejulaften. Man finner alltid noen påbegynte sokker og votter som på sikt skal toves både her og der. Heidi er også svak for figurer. Strikk et troll. Strikk en bamse. Strikk Ludvig osv. Tror hun har begynt på alt som er, men hvor mange som har blitt helt ferdige er jeg derimot usikker på. Kanskje hun har gitt dem bort:- ) Ja, hos Heidi kan man definitivt finne mye "rart".

Jubilanten mimres - julegaver

Liv-Toril: som julekvelden på kjerringa... Heidi har et hav av tid som raskt blir borte i løpet av desember. Når vi kommer til julaften, er det en hektisk aktivitet med å få gaver inn i papir. Ja, til og med noen kommer inn under treet upakket og ikke helt ferdige. Heidi er raus med gavene, og vi har mange ganger blitt overveldet av givergleden.

Jubilanten mimres - Smettanina

Liv-Toril: Heidi var veldig sosial. Ulempen med stor utfartstrang og sosialt samvær ble at Heidi var den første i søskenflokken som ble syk hvis det var noen smittsomme sykdommer. Hun lot seg ikke stoppe av rykter eller advarsler. Det gjorde henne ikke så populær. Hun hadde en egen hosteteknikk, der vi nesten så basseluskene kom ut i speedfart. Heidi fikk tilnavnet "Smettanina". (Navnet Smettanina var vi inspirert av fra en veldig god russisk kvinnelig skiløper på de tider som het Raisa Smetanina.)

Sogny og Heidi.

Jubilanten mimres - Grønn Jesus

Liv-Toril: Å være storesøster til tre mindre jevngamle søsken var på mange måter et intenst mammaliv. De var mitt ansvar mange  timer i døgnet. Både i fjøstidene, og det var ikke snakk om å få lov til å leke inne på dagtid. Da måtte vi ut. Jeg var hærfører for mange av aktivitetene. Etter hvert var jeg førstemann som begynte på skolen, og dette var spennende for mine søsken. Jeg hadde et skolefag som het Kristendomskunnskap.  Av lærer Borghild skrev vi av setninger, og deretter skulle vi tegne. Husker ennå 1, side i boken der jeg hadde skrevet  "Gud er god". Jeg hadde tegnet et hjerte, og pyntet i massevis med farger. Etter hvert som skoleåret gikk, ble det mange tegninger og setninger, og boka fyltes.En dag hadde Gitte og Heidi vært i skoleveska mi, og tatt boken. De hadde brukt "fettkritt" som ga en seig og heldekkende farge. Alle fjesene i boka var blitt fargelagt, og blant annet Jesus var grønn i ansiktet. De var ikke så nøye på å være innenfor strekene heller, og haddde gode marginer på alle kanter. Ikke bare ansiktene var fargelagt. Det var gjort en grundig jobb hele boka. Mitt første skoleår føltes som falt i grus etter at min kristendomsbok hadde blitt brukt som malebok, og mindre søsken føltes bare som en pest og plage.

Jubilanten mimres - Bading

Ann-Magritt: Helt fra vi alle var små, var dette med å bade ei stor greie. Elva hadde stor tiltrekningskraft på oss. Liv-Toril som var eldst måtte passe på oss frem til vi lærte å svømme selv. Da var det vassing og fanging av tinnaure det gikk mest i. Å fange tinnaur i blanke hermetikkbokser var det beste. Da kunne vi se "fangsten" vår og kanskje ha dem i ei spann til vi var ferdige med leken. Da vi begynte på skola og lærte å svømme, foregikk det nok litt aktiviteter som Mamma og Pappa helt sikkert ikke ønsket å vite noe om. Arne, Heidi og jeg hadde liksom en pakt med naboguttene om å starte badesesongen senest 1. mai. Det var kaldt. Elva var stor og det hendte det var isflak i den også. Arne hadde flåte med syrekanner under, mens Einar og senere Odd-Ivar lagde diverse stupetårn. Heidi var ganske så vill på å bade. Også i sjøen. Et år fikk hun lungebetennelse av denne badingen sin og badeforbud, men hvor mange ganger badeforbudet ble brutt aner selv ikke jeg... Heidi ble selvfølgelig veldig flink til å svømme og gjorde det bra i svømmekonkurranser:- )

Heidi, Sasha og Elisabeth i Færsetelva

Jubilanten mimres - Arving av klær

Ann-Magritt: Når man var mange søsken, så ble det litt arving av klær. Særlig finklær. Arne som eneste gutt og Liv-Toril som var den eldste av oss, fikk nok ikke den samme erfaring med dette som Heidi og jeg som var nummer tre og fire. Å arve klær var stort sett fint det. Vi gledet oss faktisk flere ganger til vi var så store at vi kunne bruke Liv-Torils avlagte klær. De var jo så fine eller tøffe jo. Dette gjaldt også sko. Jeg arvet selvfølgelig først da jeg var størst på alle måter. Heidi stod i kø etter meg såfremt klærne ikke var utslitt. Jeg husker spesielt en rosa kjole som var fantastisk fin. Den var litt prinsesseaktig med et tynt lag utenpå skjørtet som var med en flott blomsterbord eller lignende. Tror jeg var rundt 4-5 år da Mamma erklærte at den var for liten for meg. Jeg protesterte, men Heidi arvet den allikevel. Det var ingen glad "giver" som så sin lillesøster i den fine kjolen...

Pyntet til jul. Arne i matrosdress, jeg i den rosa favorittkjolen, Heidi i søt blå kjole og Liv-Toril i en rødoransje kjole med en sølvborde øverst som Heidi og jeg synes var så fin.


1976. Heidis bunad var forholdsvis kort. Min lange bunad har også krøpet et stykke oppover leggen. Heidi arvet den året etter.

Jubilanten mimres - Å dele rom

Ann-Magritt: Heidi og jeg delte vel rom fra vi var 0 - 12 år eller noe slikt tror jeg. Det var ikke bare bare det. Vi var jo temmelig forskjellig da. Noen stikkord:
- Heidi likte å være lenge oppe om kvelden, mens jeg var kveldstrøtt
- Heidi elsket å ha fnisete venninner på overnatting, mens jeg var kveldstrøtt
- Heidi var ekstremt rotete, mens jeg var mer ryddig av meg
Det ble litt konflikter innimellom. Både lugging, biting og skriking. Mamma og Pappa brukte å si at de ikke kunne forstå at vi ikke var bedre venner når vi var så jevnaldrende. Det er nå ikke så greit å skulle dele kommode, dele skap, rydde rom, dele på venninnebesøk mv når man faktisk er litt forskjellig. Heidi husker nok best da jeg hadde laget en krittstrek på dør til dør teppet. Den delte rommet vårt temmelig nøyaktig i to. Ganske rettferdig var den også. Regelen var som følgende: hvis hun hoppet på min side av streken, så risikerte hun bank. Problemet til Heidi var at min del av rommet var nærmest døra. Ergo så måtte hun ta springfart med skru for å hoppe over til sin del av streken. Risikoen for å havne på feil side av streken var stor... Noen ganger så jeg imellom fingrene på et lite overtråkk, men var vi uvenner så kunne trusselen om sanksjoner bli gjennomført. Når vi var gode venner, hendte det at vi delte seng også selv om den andre hadde senga si 2 m bortenfor. Da lå vi som regel jevnføttes. Den som var på besøk i den andres seng, lå da i den andres bakende av senga.

På mi side av rommet. Heidi og jeg hadde akkurat fått nye STORE dukker som sa "Ma-ma". Arne var på besøk også. Legg merke til at bildene er særdeles høyt plassert på veggen. Ikket tilfeldig: det foregikk turnøvelser i sengene som blant annet innebar at man stod på hodet med beina oppetter veggen.

Jubilanten mimres - Favorittdukkene

Ann-Magritt: Jula da Heidi var 4 år og jeg var 5, fikk vi en fantastisk julegave som utrolig nok ikke har blitt slitt ut. Vi fikk Tjorven dukker. Mamma hadde strikket og sydd klær til dem, mens Pappa hadde snekret senger. Det ble mye utstyr etter hvert. De hadde side kjoler, bukesedresser, strikkejakker, gensere, boblejakker og mye annet i akkurat samme stoff som vi hadde i egne klær... Øredobber fikk de også. Det var helt perfekt å bruke knappenåler med fargede kuler på tuppen. Vi sparte også til dukkevogner. Da disse kom i hus, ble det mange turer på dem både inne og ute. De fikk også mat i våre små dukkekjeler og dukkekopper. Maten bestod som oftest av brekte spaghetti og flatbrød. Det hendte også at den ble varmet opp på vedkomfyren. Vi var temmelig tidlig oppe om morgenen, kanskje før fjøstid også. Da satt vi på stua og spilte plater og byttet klær på dukkene. Klærne skulle selvfølgelig stemme med aktivitetene vi hadde bestemt oss for å leke. Å spille Abba-plater og leke at dukkene våre var Agneta og Annifrid var litt kjedelig for meg. Dukka mi hadde svart hår, mens Heidi hadde ei som var lyshåret. Det var ikke mange sanger mi dukke kunne synge... Det jeg synes er rart den dag i dag, er at verken Heidi eller jeg ga dukkene egne navn. De het liksom bare "Tjorven" eller "Karidukka" begge to uten at det var navnet deres.

Jubilanten mimres - Kino

Ann-Magritt: Å gå på kino var stas. Dette med aldersgrenser var ikke til å kimse av. Både øvrige kinogjengere og billettør visste temmelig nøyaktig hvor gammel du var... Kinoen var på Folkets hus og det var skikkelig harde stoler. Uansett hvor fantastisk filmen man så var, så var det nesten en lettelse når den var ferdig og man fikk reist seg...
Heidis favorittfilmer var filmer hvor dyr var involvert. De gikk mest på tv de i form av Silkesvarten, Skippy, Lassie og lignende. Filmene som derimot gikk på kino, var selvfølgelig datidas nyheter (noe forsinket i forhold til større steder), men man var ikke så kresen på hva man likte eller ikke likte. Dessuten var det nesten like viktig å se/få oversikt på hvem andre som var på kino denne søndagen... Kanskje burde man sortert litt mer. Jeg husker da tårepersen og Oscarvinneren "Tid for ømhet"  kom i 1983. Med skuespillere som Shirley MacLaine og Jack Nicholson, var det selvføgelig en fullsatt kinosal på Vega. Heidi og Anne Marit hadde også rotet seg inn igjennom dørene og satt på bakerste rad. Når andre satt og småsnufset for seg selv, satt de to venninnene ved latterkramper bak. Folk hysjet, men det resulterte bare i enda større utbrudd. Som jeg skjemtes. Da filmen var ferdig og vi kom utenfor og møtes ved bilen til Pappa, ble det kjeft. Først fra meg, og deretter litt fra Pappa om kinooppførsel. Tror ikke det hjalp så stort, og det er ikke usannsynlig at andre husker de to "fnisebertene" den dag i dag.

Jubilanten mimres - Skolemusikk

Arne: Heidi spilte kornett i skolemusikken. Hjemmetreningen var en lidelse å høre på, og det "skar i ørene".  Jeg hadde ingen ambisjoner på vegne av søster at hun skulle få noen karriere på musikksiden, og instrumentet skulle fratas med makt.  Heidi låste seg inn på soverommet, som var vegg i vegg med kjøkkenet, og blåste ut sine toner som gikk gjennom marg og bein. Det ble ikke bedre da hun byttet fra kornett til trompet. Planlagt sydentur med skolemusikken motiverte Heidi for ett tilleggsår, og vi måtte leve med ymse trompetlyder nok et år.

Jubilanten mimres - Katter

Arne: Det er noe med Heidi og katter. Kattene til Heidi får en veldig spesiell personlighet. Mange av dem tenker fort ut at de ønsker og søker etter nye eiere. Dunderklompen kom som flyktning til meg. Fra u-land til i-land.  Han fikk kattedør og mat til alle døgnets tider, og masse kos. Dunderklompen var den eneste katten som ikke forsto seg på å bruke kattedøra, men det gjorde alle de andre kattene til Heidi. Stadig var de innom og foretok matran i Dunderklompens matfat. Til og med katten "Tjukkasen" klarte å komme seg inn den kattedøra.

Jubilanten er ikke så aktiv på bloggen

Vi har nå skrevet mimringer i hopetall uten noen form for oppdagelse... Det blir spennende å se når Heidi oppdager hackerangrepet på sin blogg. Kanskje før hun jublierer? Eller blir det når hun er 41?

Jubilanten mimres - Tatovering

Liv-Toril: Etter turer bort fra Vega så kommer Heidi hjem med kroppssmykker av typen tatovering. Det skaper utfordringer for foreldre og søsken. Mamma og pappa kunne ikke se hva dette var, og forslaget blekksprut må jo sis å være originalt og fantasifullt . MEN fullstendig skivebom. Ann-Magritt kom hjem på ferie, og var forberedt... Hun hadde jo fått forvarsel om våre foreldres tolkning, men fikk fullstendig blackout når tatoveringen ble vist. Ann-Magritts kommentar var:Vent, vent, jeg husker hva det var... Hun vridde hjernen, men til slutt kom det bare noe dumt og feil.

Jubilanten mimres - Kaniner

Ann-Magritt: Jeg husker godt den ettermiddagen Tootsie og Gitte kom i hus. Heidi hadde bestemt seg for at hun ville ha kaniner. Mamma og Pappa som lå middagshvil, sa nei. Da svaret ikke var som ønsket, maset Heidi helt til hun omsider fikk ja. Betingelsen var at det ikke skulle bli kaninunger. Søster sa at det ikke var noe problem. Det var nemlig to hunn-kaniner hun skulle få. Heidi visste at jeg synes det var dårlig gjort å mase seg til et ja. I den forbindelse var det nok meningen å blidgjøre meg ved å kalle den lyse kaninen for Gitte. Det kan hende det virket også. Tootsie fikk navnet etter datidas populære film med samme navn. Til tross for betingelser og lovnader: Det gikk ikke så lang tid før Gitte ble far til Tootsies kaninunger...

Tootsie og Gitte

Jubilanten mimres - Hår

Liv-Toril: Bildet er fra 1992, og en av Heidis mange hårfrisyrer. Denne er av typen nyoppstått. Heidi er et typisk B-menneske, så nyoppstått er langt ut på dagen når mulighetene er der. Dristige hårfrisyrer har det vært mange av, og Heidi er av en uredde typen. En jul hadde Heidi bestemt seg for krøller. Mamma hadde erfaring med permanentspolene, og Heidi skulle gjøres pen til julefesten. Heidi fikk krøller i massevis... Da permanentspolene ble tatt ut en etter en... så åpenbarte katastrofen seg krøll for krøll... Sluttresultatet ble en skikkelig bestemor Duck. Jeg kom i den sjeldne tilstanden der jeg lo og gråt på samme tidspunkt. Lo fordi det var noe av det mest komiske frisyren jeg hadde sett, og gråt fordi det var rett og slett for jævlig.
Ann-Magritt: Heidis hår har jeg hatt et nært forhold til siden vi startet på skola. Heidi har som tidligere nevnt, aldri vært noen morgenfugl. Mamma og Pappa var i fjøset, så vi barna måtte stort sett ordne oss selv før taxien kom og hentet oss. Vi hadde nå et system i morgenstellet tross alt. Jeg stod opp først, og begynte etter hvert å vekke på Heidi og Arne. Det kunne være tidkrevende... Det ble fort opphopning og kaos på badet. Tannpussen var en kritisk greie: nåde den som snek i køa og kanskje til og med kunne klare å treffe et søsken med tannkrem... Det var ikke bare bare å stå med munnen full av tannkrem og den foran aldri ble ferdig... Deretter skulle det finnes frem både bøker og ikke minst badetøy eller gymtøy. Det var hyppig i bruk, så det kunne være litt på avveie. Innen man fikk smurt matpakke, var tida ute. En måtte løpe foran for å "kapre" taxien, mens de andre kom løpende etter når man hadde fått låst døra. Resultatet ble at Heidi ofte var ukammet, og håret var så flokete og bustete at det ikke var til å overse. Ergo satt jeg ved siden av henne og dro en småtaggete kam gjennom håret hennes. Det lugget nok godt. Husker at det var mye lyd i baksetet. Heidi var for sikkerhetsskyld veldig "hårkjælen" som vi kalte det...

Jubilanten mimres - Frem fra glemselen

Ann-Magritt: Den evigunge Heidi, startet sin barndom med en gammelmodig musikksmak. Mamma og Pappa hadde medlemsskap i plateklubb. Å få nye plater var en spennende greie. Musikerne må absolutt ha vært mer produktive på den tida også. Platene kom på løpende bånd - ja i rene serier faktisk.Kan nevne danseband som Thorleifs, Vikingarna osv. Selv om man hørte på alt som var, så hadde Heidi sin favorittsamling og det var Frem fra glemselen. Det var en serie kjente viser fra en svunnen tid, der norske skillingsviser skulle hentes frem og spilles inn på plate for nye generasjoner. Sangstjernene het Helge Borglund og Rita Engebretsen. De fleste sangene var preget av fattigdom, sorg, menneskers ondskap, en stakkars ulykke, død og mord. Heidi lå svært ofte på stuegulvet med tekstene foran seg og sang med med gammelmodig stemme.  Bror Arne som var tre år eldre satte ikke alltid like stor pris på dette, men resultatet er nå uansett at vi alle sammen kan strofer av både den ene og andre sangen nå 30 år senere:- ) 

Noen titler på sanger:
- Alperosen
- Vesleblakken
- Fattiggutten
- Titanics undergang
- Elvira Madigan
- Nittedalsmordet
- Ved Rhindals klipper



Frem fra glemselen - Ved Idas grav

Jubilanten mimres - Musikk med akvarielyder

Ann-Magritt: Året var 1983. Jubilanten var ikke så veldig gammel, men gammel nok til å være opptatt av kassettspillere og Ti i skuddet. Opptakskassetter var flotte greier. Kunsten var å få akkurat passe overganger. Det krevde at man fulgte med når det nærmet seg slutten av sangen, og at man fikk tatt et bestemt trykk på pause- eller stoppknappen på akkurat riktig tidspunkt. Å få med programlederens prat eller skurrelyder var noe skikkelig herk. Heidi var fra tidlig barnsbein av glad i å være oppe om kvelden. Påfunnene og unnskyldningene for å utsette leggetida var mange. På morgenen derimot, var det dessto vanskeligere å få vekket henne. Jeg som var et år eldre, hadde motsatt døgnrytme. Jeg var kjempetrøtt tidlig på kvelden, men dessto tidligere våken. En dag fikk jeg tatt opp en kjempefin og ny sang på radioen som het "My oh My" med gruppa Slade. Jeg rakk å spille den noen ganger før jeg sovnet om kvelden, men var langtfra lei. Heidi hadde derimot ikke sovnet. Hun likte også "My Oh My" veldig godt. Så godt at hun var inne og spurte om hun fikk låne kassetten min mens jeg sov. Katastrofen ble oppdaget neste morgen. Kassettspilleren min var tom. Det ante meg at lillesøster var syndebukken, så det gikk i full fart inn på rommet hennes. Heidi sov selvfølgelig svært godt. På det lille nattbordet hennes stod det et akvarium med surstoffslange og kassettspiller. I kassettspilleren fant jeg opptakskassetten min, og jeg var ganske sint på Heidi som var så frekk at hun hadde lånt den. Det er ikke utenkelig at hun fikk litt kjeft da jeg forsvant ut av rommet hennes igjen. Det var ikke mange sekunder jeg hørte Slade synge før det kom et innslag av akvariumslyder, noen sekunder nytelse med musikk og nye akvariumslyder... Hvorfor Heidi hadde vært på "record"-knappen er ikke godt å si, men en ting er sikkert: Denne morgenen våknet hun sikkert av avdratt dyne, kjeft og muligens en dask eller to og et forbud mot å spørre om å låne ting når jeg sov. Hun måtte da forstå at hun ikke hadde fått lånt denne kassetten når jeg var ved mine fulle fem:- )

Slade: My Oh My


Ann-Magritt og Heidi på Rørøy. Muligens rundt 1981-1982

hits